SITAT fra boka NÅR MENNESKER MØTES

"Dere fikk gruppen til å lytte, fortelle og fikk deltakerne til å si hva de grublet på og slet med uten at vi ble tvunget til det."

"Det var nyttig og godt å kunne ta tak i sorgen som har ligget som et slør foran øynene mine i lang tid. Nå kan jeg lette på sløret med god samvittighet og tenke tilbake på alle de gode minnene jeg har."

"Å møte mennesker som har opplevd det samme sjokket, som et selvmord er, har vært viktig for meg. Dessuten har det vært nyttig å få bekreftelse på alle følelsene, smertene og sette ord på de."

ANMELDELSE av boka DE GLEMTE SØRGENDE

DE GLEMTE SØRGENDE er en klok bok om barnas behov når sjokket selvmord rammer familien. Vi hører barnets stemme, vi forstår at selvfølelsen rammes, vi oppfordres til åpenhet. Boka anbefales på det varmeste.

Therese Wee, forfatter, barnehagelærer og sorgterapeut.

«De glemte sørgende» er en gripende samling personlige fortellinger fra unge mennesker som har mistet en mor, far eller annen nærstående i selvmord da de var barn.

Tema har vært underkommunisert i mange år. De glemte sørgende er inspirert av en uttalelse fra professor Kari Dyregrov i forbindelse med opprettelsen av landsforeningen LEVE der hun omtaler barn og unge som mister foreldre i selvmord som de glemte sørgende fordi de ofte blir oversett, ikke er blitt nådd eller blitt ivaretatt godt nok av voksne personer i sine omgivelser. Det siste ti-året er det blitt en økende oppmerksomhet på hvordan man møter disse barna. Likevel varierer det med tilbud og oppfølging av etterlatte barn av foreldre som har tatt sitt eget liv. I tillegg er det fortsatt forskjeller på familier når det kommer til åpenhet om dødsårsak. Dette danner noe av bakgrunnen for å skrive boken som kom i første opplag i 2015.

Forfatter Eva Steinkjer og fotograf Stine Tragethon har gjennom tekst og foto portrettert et utvalg av unge voksnes opplevelser av å være etterlatte barn av foreldre som har tatt sitt eget liv. Eva skriver om at formålet med boken er «å bidra til at selvmord og det å være etterlatt eller berørt barn, utvikler seg fra tabu til tema»». Selv mistet hun faren sin på 1960-tallet. Stine som også mistet faren sin i selvmord skriver «som om sorgen ikke i seg selv var tung nok å bære, måtte jeg i tillegg bære på tabuet».

Å miste et nært familiemedlem i selvmord er traumatisk og kan forårsake psykiske belastninger i mange år dersom det ikke bearbeides. Selv om det i dagens samfunn er mer åpenhet om selvmord, er kunnskapen og tilbudene til etterlatte barn varierende. Eva Steinkjer skriver i forordet til boka at det å bli møtt med gjenkjennende forståelse av noen som har opplevd et tilsvarende tap, ikke i seg selv fjerner sorgen, men minimerer ensomheten og følelsen av å være annerledes. Alle spørsmål om hvorfor, etterfulgt av skyld og skam kan forårsake dype sår, dersom det ikke finnes støtteapparat og muligheter for åpenhet og bearbeiding.

Det finnes ingen riktige måter å sørge på. Variasjonene i sorgarbeidet er forøvrig rikt illustrert i boken gjennom tekst og bilder. Like viktig som å fortelle om sjokk, tristhet og savn forteller de etterlatte om hvordan de som voksne har sett verdien av minnebilder, ritualer som å besøke gravstedet, betydningen av å tenke tilbake på gode opplevelser med den avdøde, mm. Iben som mistet sin mor i selvmord da han var 13 år, beskriver det slik: «Når jeg tenker på fortiden, tenker jeg på alle turene og opplevelsene vi hadde sammen. Ikke at mamma er død».

Maj Grete Meisler driver sorggrupper for etterlatte barn og skriver om hvordan barn beveger seg ut og inn av sorgen gjennom lek. Videre forteller hun om sorggruppens fokus på å trygge etterlatte barn på at den andre av foreldrene mest sannsynlig ikke vil dø i nær fremtid.

Mange voksne er redd for å snakke om døden med barna, ikke minst om selvmord. Våger vi å snakke om det? Hva skal vi si? Når er barna store nok til å bli fortalt det som er skjedd? Hva om vi setter i gang noe vi ikke kan håndtere?

Å forebygge selvmord og ivareta etterlatte barn etter selvmord er et samfunnsansvar. Boken vil være til god hjelp og støtte for alle som møter selvmordsetterlatte barn i barnehage, skole og fritid.

Boken om de glemte sørgende er en gripende og vakker bok om et vondt og traumatisk tema. Jeg anbefaler den på det varmeste.

Vibeke Glaser (mor til Kristina som avsluttet livet i 2020)

Dosent i pedagogikk ved Dronning Mauds Minne Høgskole for barnehagelærerutdanning